Rektorrant

Det må spares i Trøndelag fylkeskommune. Tallene er tydelige, alvoret likeså. Krybba tynnes, og hestene bites på danna høringsvis. Alle vil beholde musikk, dans og drama, det er trist at toppidretten må privatiseres, og vi unner alle en nærskole. Men vil vi alt, er jeg redd for at det blir stappfullt og trangt på alle måter på studiespes.

Aiai, jeg vil påstå at vi tilbyr veldig mye god opplæring i den videregående skolen i Trøndelag i dag. Som rektor på Thora Storm er jeg så sjukt stolt av tilbudet vi gir elevene våre. Det er som alltid, alltid noe å pirke i, men i det store og det hele: Det er god grunn til å være takknemlig og glad for å være en del av et skole som har så høye ambisjoner på vegne av systemet – den offentlige, gratisprinsippa skolen i Norge.

Thora Storm vgs. speiler på mange måter fordelinga av elever i videregående opplæring i dag – der om lag to tredjedeler av elevmassen går på studiespesialisering. Dette er de «billigste» elevene i videregående skole, de kan være mange i et klasserom uten at det blir kø foran nødvendig utstyr – eller at det på noen måte går utover sikkerheten. Studiespeselever kan pakkes tett, det summes i pc-er og knastres på kalkiser, men studiespeseleven er ikke romstor. Og i byen sitter hen tett, og på landsbasis kjeder hen seg ofte og ser ikke ofte nok relevansen i opplæringa. Og det er sjelden snakk om den jevne studiespeseleven når ressursdiskusjonen går. Den store hopen går ofte under radaren, og det er lett å pakke dem inn i klasserom og håpe at det går bra.

På Thora Storm har vi lite å gå på når vi skal legge budsjettene for neste år. Å fylle alle grupper til randen og kutte alle «småfag» og ekstratilbud, er en nærliggende løsning. Å sette i gang fransk på vg3 med 13 elever og teknologi og forskningslære med 17 elever på vg1, blir fort dyrt. Å drifte fordypninger som science- og entreprenørskapslinja: Vi elsker det, men det koster.

I forrige uke hadde vi besøk av den franske ambassadøren i forbindelse med at elevene våre skal på studietur til Strasbourg. «Som et ledd i skape forståelse for og samhold mellom nasjoner og kulturer – i en urolig tid», som ambassadøren sa. Vi var rørende enige, sjølsagt, og sa ingenting om at det mest sannsynlig blir nettskoletilbud for franskfolket neste skoleår.

Itj for å skryt. Men det var i forrige uke. Helga som gikk var strålende. Først oppslaget om Vegard og Lars og Entrisfolka som hadde trollbundet næringslivstopper og andre nobiliteter på Næringsdriv. Så fikk jeg henge med scienceelevene når de utfordra siv.ing.-studentene på Gløshaugen i Robotkrig – det hadde gått med timevis av arbeid på skolen, nå brukte både lærer og elever helga si for å utfordre durkdrevne kybernetikk-studenter i programmering og bygging av roboter med fryktinngytende sagblad. Det er mange andre eksempler. På at skolen, skolene, strekker tid og ressurser langt for å gjøre opplæringa på studiespesialisering relevant og meningsfull. Å få elevene ut i verden og kjenne at det de lærer, kan brukes, at det verdsettes. Men å prioritere det, er også å sette av penger til det.

Vi sier gjerne til oss selv her på huset at vi skal gi de som kommer inn med mye, enda mer, og de som kommer inn med minst, mest. Og vi skal absolutt fortsette å opprettholde ambisjonene på vegne av systemet – og faite for å ikke bryte lover og retningslinjer vi forholder oss til som en del av dette systemet. Og da blir det å fylle gruppene på studiespesialisering til randen et mulig virkemiddel – fordi det ikke bryter lover eller nødvendigvis rammer de aller mest sårbare. Og kanskje er det også derfor – at når det tynnes i krybba, er det få studiespeshester som melder seg på i bitinga.

Så dette er et bitt for den store hopen. Når man alltid «måste jamføra», kan det kanskje virke som et litt stusslig, sutrete napp i foten. Men det er det jo ikke. Det er ordentlige tenner i dannelseskjøttet. I alt mylderet må vi også hegne om hopen.