Rektorrant

«Ai, jeg må skrive om kunstig intelligens i skolen», sa jeg til fullt søndagsmiddagsbord. «Ai, det må du ikke», sa yngste, voksne sønn – «jeg er alltid livredd for at du skal si A1 når du snakker om kunstig intelligens. Det er dumt for deg hvis folk tenker at du ikke skiller mellom en liten Audi og generative språkmodeller.»  «Akkurat. That’s the point. Skrem Folket fra å ha en mening om teknologisk utvikling og se hva du ender opp med. Elon ruler verden og Facebook tar betalt for å bryte loven.» Søndagsmiddagsbordet orka ikke en ny rant om redefinering av grunnleggende ferdigheter, tilgangsstyring, rettferdig vurdering, gdpr og prosessorientert skriving, dessert ble servert, og ranten kommer her: 4 situasjonsbeskrivelser/skoleeksistensielle utfordringer/famlinger.

1: Skolen ER tech-savvy. I de siste tiåra har teknologi og digitalisering i skolen fått stor oppmerksomhet. Teknologi og digitalisering har både blitt middel, innhold og mål i opplæringa. Og nå forholder vi oss til botenes inntog og jakter på læringsfremmende måter å bruke (de gdpr-godkjente) verktøyene på. Men det går koko fort og kanskje mangler vi språket, oversikten, kunnskapen, tida til å gå i dybden på diskusjonen. I fjor leste jeg en artikkel i Bedre Skole av professor Ane Qvortrup. Artikkelen var lang, og det blei etter hvert den sedvanlige skumminga. Men et av Qvortrups hovedbudskap er at skolen over lang tid har vært i mangel av et «…språk for teknologisk og digital dannelse.» Og at dette er et større problem enn at skolefolk ikke takler den helt konkrete digitale hverdagen. Det er ganske lett og ganske artig å bruke de nye botene. Det er fort gjort å forstå at dette virker på mange plan. Det er ikke like fort gjort å tenke fort, ikke på hva som virker, men hva som betyr noe på lang sikt.

2: Nå må folk slutte å si at skolen må lære elevene å stille kritiske spørsmål til informasjonen som blir gitt dem av ulike boter. Påstanden/ønsket/rådet kan sikkert fungere godt som kjøleskapsmagnet, men som løsning på utfordringa KI har gitt skolen, er det labert og lettvint. For å bruke Kjersti Solbu (fagdag, norsknettverk i Vestland) sitt eksempel fra tidlig chatgpt-historie: Du må kjenne til realhistorien om angrepet på regjeringskvartalet og Utøya for å riste på hodet når boten presenterer Anders Behring Breivik som en norsk helt. Botenes inntog har ironisk nok tilgjengeliggjort kunnskap og ferdigheter – og i samma slengen gjort den iboende verdien av sjølerverva kunnskap, enda større. De beste kritiske spørsmålene stilles jo av den som veit og kan mest og derfor kan utfordre maskina, verden, den andre. Ja, vi skal sjølsagt lære elevene kildekritikk. Men vi må diskutere hvordan vi skal sikre oss at alle elever sitter igjen med grunnleggende ferdigheter og kunnskaper – som gjør dem i stand til å stille de gode spørsmålene.

3. Kan det være at vi må tilbake til byer i Belgia? Nei, vi skal sjølsagt ikke tilbake til Kiellands autoritære puggeskole. Men det kan ikke være sånn at det å lære noe godt, sånn at det sitter og blir en del av det du kan når du står aleine i skogen uten tilgang til anna enn et kart i hånda – defineres som reaksjonært i møte med den teknologiske framtida. Mennesket med kartet i skogen – eller «person solo» som Eyvind Elstad kaller det ( Læreren og ChatGPT – Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (uio.no) – må få oppmerksomhet når vi skal rediskutere og muligens redefinere hva som er grunnleggende ferdigheter og kunnskaper.

4. Må elevens samla kompetanse være en blanding av «alle hjelpemidler» og «person solo»?  Det vanskeligste for oss i skolen når det handler om kunstig intelligens, er jobben vi er satt til å gjøre for å vurdere og sortere elevene – på en så rettferdig måte som mulig. Hvordan kan vi være sikre på at det er elevens egen kompetanse som vurderes når vi vurderer? Vi har flere løsninger på dette (penn og papir, ulike varianter av tilgangsstyring, muntlig vurdering uten hjelpemidler), men ingen av dem løser alt, og alle har åpenbare nedsider. Men vi jakter og prøver og famler for å finne fram til gode, læringsfremmende måter å vurdere på. Med og uten (alle) hjelpemidler. For vi veit at vi må forholde oss til begge deler. Eller: Vi vil gjerne gi elevene kunnskapen som trengs for å komme seg ut av skogen med papirkartet i hånda. Og samtidig vise hen hva teknologien kan hjelpe oss med.

Altså, vi har jobba med god og dårlig bruk av hjelpemidler og rettferdig vurdering – alltid. Fra elevene gjømte lærebøkene sine bak sisterna på heldagsprøver – til shopping på Studienett og den alltid pågående og alltid like alvorlige diskusjonen om rettferdig vurdering når noen makser ut hjelpa fra akademikerforeldrene og andre må vente på tur for å få bruke storfamiliens felles datamaskin. Men botenes inntog er next level, som kidsa sier. Det er på en og samme tid en demokratiserende tilgjengeliggjøring av en svært oppdatert digital venn – og en gigantisk utfordring for skolens ønske om å lage danna (kunnskapsrike, kritiske) voksne. Når det blir større og større arbeidsdeling mellom menneske og maskin, blir vi så voldsomt bekymra for hva dette gjør med vår evne til å tenke – at denne arbeidsdelinga gir grobunn for Hannah Arendts «tankeløshet» – som Einar Øverenget skriver om i Norsklæreren, 3/23: «Tankeløshet betyr at man slutter å reflektere over selve målet for sine handlinger, man jakter utelukkende på midler for å komme dit. Dermed er også den selvstendige tenkningen truet, altså evnen som utgjør grunnlaget for vår frihet».

Og det er jo ikke lite.

Qvortrup, Ane: “Digitalisering og dannelse i skolen», Utdanningsnytt, 10.08.2022. https://www.utdanningsnytt.no/bedre-skole-digitalisering-fagartikkel/digitalisering-og-dannelse-i-skolen/325711

Øverenget, Einar: «Jeg skroller, altså er jeg», Norsklæreren, 3/23.

Bilde: Audi A1 Sportback | Audi MediaCenter (audi-mediacenter.com)