Rektorrant

Jeg kan altfor lite om Pisa-undersøkelsen. Jeg kan for lite om hva som faktisk undersøkes, metodikken og hvordan resultatene tolkes. Men satser på at jeg kan forholde meg til min egendefinert Rantelov – og ytre meg, en tanke overflatisk, lite vitenskapelig – men engasjert! om skole. Uansett: Dette innlegget skal handle lite om Pisa, men mer om byer i Belgia og min egen innsamling av argumenter, viser det seg, for å ta tilbake jakta på den konkrete kunnskapen. Ikke i skyggen av et skakt tårn, men mer i lys av redselen for å være en del av en skole som øker forskjellene mellom ulike sosioøkonomiske grupper – OG: utfordringene vi ser knytta til kunstig intelligens.

Okke som: Forrige ukes mediefokus på nok et «Pisa-sjokk» vart vann på mølla. Ikke fordi jeg lurer veldig på følgende: Er det grunn til å tro at vår opplæringslov og vårt læreplanverk, gjerne måler andre ting enn det Pisa-undersøkelsen gjør? Og kan hende er det sånn – i et system hvor de fleste elvene går 12 og 13 år på skolen, at noe av det som måles i det 10. året, mestres seinere i den norske skolegangen? Og hvordan spiller det seg ut, timeantallet i norsk skole – for eksempel for naturfag som Pisa måler? Som Elise Djupedal skriver: «Timetallet øker, men timene tilfaller kun noen fag. Det er norsk og matematikk som er timetallsvinnere. Et fag som naturfag, ett av skolens realfag, forblir eksempelvis et spøkelse som alltid nevnes som viktig, men som sjelden får flere timer.» (Hva om det er oppskrifta det er noe galt med? – Kunnskapspolitikk (elisedjupedal.no)

Uansett hva ekspertene svarer på dette, er det vel grunn til bekymring når norske elever skårer stadig dårligere – sammenligna med seg selv over tid. Men altså: Forrige ukes mediedebatt ble bare nok et utgangspunkt for refleksjon/rant over hva vi skal lære elevene våre.

Det er en vakker, ideell grunntanke i det norske læreplanverket. Om å skape mennesker som mestrer livene sine og samtidig er demokratiske medborgere. Disse grunnpilarene risler ned i kompetansemålene i form av verb som «drøfte», «reflektere» og «tenke kritisk». Jeg har opp gjennom åra heia på disse idealene, og heier vel fremdeles. Men er djupt bekymra for kjølvannet, den fortrengte væska, det vi kanskje ikke så i all idealismen.

Det mangler ikke på kunnskapsmål i læreplanverket. Eleven skal kunne gjøre rede for og beskrive mange ulike aspekt ved ulike fag. Men målene er ofte åpne og avhengige av den enkelte faglærers fortolkning. Samtidig er minst like mange mål definert av verb som «reflektere, vurdere, drøfte og utforske». De aller fleste lærere vil si seg enig i og understreke at elevene må kunne noe, ha et visst kunnskapsgrunnlag, for å mestre disse målene – som alle bærer i seg elevens evne til sjølstendig tenking. Men når målene er så åpne, er det vel en iboende mulighet for at dette kunnskapsgrunnlaget blir varierende – for å si det mildt, sikkert.

Og hva skjer hvis de åpne målene gjør at kunnskapsgrunnlaget varierer fra skole til skole, fra elev til elev? Og hva skjer hvis det samme kunnskapsgrunnlaget baserer seg på det som genereres gjennom ChatGPT eller annen kunstig intelligens? Lars Fr. H. Svendsen skriver om kunstig intelligens/ChatGPT i  i Norsklæreren 4/23. Som premiss legger han til grunn at (om ChatGPT): «Den opererer rett og slett ikke ut fra et sannhetsbegrep, men bare ut fra rent statistiske beregninger av ordforekomst». Så tar han det videre inn i en filosofisk utlegning om sannhet: «For å snakke sammen må vi kunne snakke om det samme. Hvis ikke vi kan det, revner demokratiet. Hvis vi mister en felles virkelighet av syne, mister vi grunnlaget for en meningsfull dialog. Den demokratiske samtalen behøver et faktagrunnlag.» («Kunstig intelligens og sannhet», Norsklæreren, 4/23). For en utfordring! Og hvis ikke dette er skolens utfordring, hvem sin?

At den demokratiske samtalen behøver et faktagrunnlag, er det vanskelig å være uenig i. Men hvordan skaper vi det faktagrunnlaget i skolen? Skretting, Andenæs og Skretting har klare svar i et innlegg i Dagens Næringsliv, 091223 («Norsk skole i fritt fall). Medisinen er enkel: «Konkrete hendelser, personer og perioder må inn i historiefaget. Politiske prosesser og begreper må læres i samfunnsfag. Norskfaget må gi elevene de kulturelle referansene de trenger for å kunne lese litteratur.». Jeg misunner herrenes evne til skråsikkerhet (basert på hva?). Men blir likevel mer og mer enig med en eldre, klokere kollega som da han leste den nye læreplanen i 2006, bekymra seg djupt for det han tenkte kunne bli et «refleksjonshelvete». Ikke fordi han ikke evna å skape refleksjon i undervisninga si, men fordi han så at dette favoriserte et visst segment av elevgruppa – de som allerede mestra og som allerede hadde kunnskap nok til å kunne reflektere. Eller kunne vende nesen mot den heimen som mer enn villig ga dem grunnlaget, kunnskapen, hjelpa inn i refleksjonen.

Jeg er smertelig klar over at jeg – bare gjennom å nevne byen Pisa – er en del av Dunning-Kruger-effekten. Det at folk med svake kunnskaper eller ferdigheter overvurderer sine kunnskaper eller ferdigheter: «Nettopp fordi de har så liten kunnskap, innser de ikke begrensningene ved sin kunnskap» (Svendsen, Norsklæreren, 4/23). Men altså, heile poenget her er det stikk motsatte: Hvordan kan skolen og målene våre gi elevene den kunnskapen og de ferdighetene som trengs for å være demokratiets og sannhetens garantister? Hau, det vart pompøst. Bedre å si det med Elise D.: «Hvordan kan vi formulere og finansiere en skolepolitikk som stimulerer elevenes motivasjon slik at de mestrer og får lyst til å lære?» (Hva om det er oppskrifta det er noe galt med? – Kunnskapspolitikk (elisedjupedal.no) Akkurat nå har jeg trua på at de må få kjenne på at de kan noe, at de for eksempel kan brife med at de veit hva Dunning-Kruger-effekten er. Eller at de kan mestre noe heilt konkret i praktiske og estetiske fag. Og kanskje betyr det at vi rett og slett må lage nye læreplaner.

Og kanskje vart dette både Dunning-Kruger og volve i ett og samme innlegg. Sviktende faktagrunnlag og en 54-årings spådom («Veit De nok, eller kva?»). Men ai, bekymringa er djup og reell og rantelovens forskrift er åpen debatt.