Rektorrant

Jeg elsker videregåendeleven. Fra halvmodent barn til nesten voksen i et kreisi tempo. Det koker. Det er totalrenovering i knotten. De er perfekte, helt på jordet, empatiske, egoistiske, følsomme, steintøffe. De gjør ting for første gang og for siste gang. De har all verdens tid, og det er styggtravelt. Det hagler med valg, hodet og sjela møbleres, rives, møbleres på nytt. Lover og regler etableres og brytes, det rives og bygges opp. Og midt oppi alt dette skal de ikke «stole blindt på det KI foreslår uten å tenke kritisk og analysere teksten selv.» (plakat, Osloskolen). Som får meg til å lure på hvilke elever som befolker Osloskolen. Det finnes sikkert ei lærerveiledning her et sted også. Men uansett: Plakaten fra Osloskolen er en grunnleggende ansvarsbasert plakat. Der KI finnes som en mulighet som eleven sjøl skal regulere gjennom et etisk og moralsk kompass – og et godt utvikla analytisk og kritisk blikk. Jeg elsker videregåendeeleven. Og dette er for mye ansvar for de fleste av dem.

I debatten om KI og vurdering, ser jeg at noen argumenterer med at styring av hjelpemidler (eks. div. tilgangsstyringsverktøy som Inspera, ulike LockDownBrowser-funksjoner) er et uttrykk for grunnleggende manglende tillit til elevene. Nei, nei, nei – det er bare en anerkjennelse av det reint menneskelige i å feile, å ikke være så god på dette med kilder og plagiering, å ha det fryktelig travelt, å ikke være så fryktelig etisk når du har det så fryktelig travelt, eller miste kompasset fordi alle andre gjør det, en anerkjennelse av å være 16, 17, 18, uferdig.

Derfor må vi ramme dem inn. Og gi dem rom. Vi må gi dem mulighet til å utforske verden gjennom bruk av KI – å få hjelp av KI i mange ulike læringsprosesser. Det er vår faglige, didaktiske utfordring. Der løsningene og artighetene vil variere fra fag til fag. Men innimellom og jevnt og trutt må vi ta fra dem muligheten til å være så innmari selvstendige og kritiske og analytiske og modne og voksne og bare la dem få vise hva de har lært seg.

Derfor må alle vi vender oss til når vi ber om et verktøy for å lukke enkelte vurderingssituasjoner, høre ordentlig etter og bruke teknologien og pengene som trengs til å hjelpe oss. Vi er ikke bakstreverske. Vi skriver ikke på steintavler. Vi er på stadig jakt etter nye måter og metoder som kan støtte elevenes læring. Vi har trua på at prateroboter kan være gode læringspartnere. Vi trur det kan gjøre opplæringa mer variert, artigere. Og sjølsagt skal vi øve på å være kritiske og analytiske og etiske og moralske. Men innimellom og jevnt og trutt må vi løfte akkurat dette ansvaret fra eleven. Fordi hen er bare 16,17, 18, uferdig.

Og fordi vi kan peke på forskning som sier at det rett og slett ikke er sånn at vi er så kritiske og analyserende i det levende livet. Siv Søras Valand skreiv om kunstig intelligens i Stavanger Aftenblad i oktober 23 – og refererer til forskning (Noy og Zhang, 2023) som viser at ja, KI, effektiviserer skriveprosesser. Men samtidig: «Mer enn 68 prosent av deltakerne i studien godtok ChatGPTs første forslag til tekst, uten å redigere noe som helst» (Valand, 23.10.23). Noy og Zhangs undersøkelse viste at det ikke var noen synergieffekt å spore i samarbeidet mellom menneske og maskin, deltakerne brukte boten nesten bare som en tidsbesparelse. Så menneskelige og travle er også de fleste 16-, 17- og 18-åringer. Å kreve at de skal være kontinuerlig kritiske og redigerende, er på ei side rørende ambisiøst. På den andre sida helt umenneskelig krevende for de aller fleste, for hopen.

Ære være Osloskolen som forsøker å gi elevene i grunnopplæringa ei veiledning i hva KI kan og ikke bør brukes til. Det anerkjenner skolenes utfordringer og muligheter i møte med helt nye og ekstremt hurtigutvikla og, for de fleste, ukjente verktøy. Plakaten sier noe om forventninger og felles retningslinjer. Men det er ei veiledning som legger mye ansvar på (stort sett) smale, unge skuldre. Når plakaten råder eleven til å ikke «bruke KI til å skrive tekster til deg på forhånd. Bruk heller tiden på å sette deg inn i stoffet.», er vi sjølsagt enige. Men med den dypeste respekt for og kjærlighet til ungdommen: Det er lettere sagt enn gjort, og innimellom må det bare være noen voksne, gamle folk på jobb som gir noen tydelige avgrensinger og rammer.