Rektorrant

Det tok jaggu ikke mer enn ei uke så var det fyr i teltet igjen. Avlogga helg ble erstatta med skrolling – og blei sjølsagt interessert i overskrifta på Odin Nøsens kronikk i Utdanningsnytt: «Hva er egentlig problemet med KI og vurdering?» Hva er egentlig problemet med KI og vurdering? (utdanningsnytt.no) Hau, det skal jeg fortelle deg, tenkte jeg, men satte i gang med åpent sinn. Men det sinnet lukka seg raskt og ble avløst av en anna type sinne. For plutselig tror jeg at Nøsen kaller meg sutrete? Eller handlingslamma? Eller at jeg lener meg tilbake og «…klager videre…»? For jeg er helt klart en av dem som «ropt høyt» i div. kanaler etter hjelp til regulering av KI. Men det betyr ikke at jeg har tenkt å «…sutre meg til sex.» (???), men at jeg lytter til fagfeltene som mest av alt sier, ja, kunstig intelligens kan brukes til mye, men noen ganger hindrer faktisk bruken av disse verktøyene læring.

Det er mange som minner oss i skolen på at kunstig intelligens har «kommet for å bli». Takk, vi veit det. Og ja, vi har tenkt å forholde oss til det. Vi er definitivt med på Nøsens reise «… hvor verden er i stadig utvikling og hvor skolen er en del av den…» Som vi bruker å være. Men er det noe skolen kan, så er det å snakke om og diskutere hva som bidrar til elevens læring. Og da må vi få lov til å differensiere svarene på spørsmålet om hvordan KI best kan brukes/ikke brukes når elevene skal lære. Uten å få merkelapper som både antyder latskap og dumskap.  

Er det virkelig sånn at Nøsen tror vi ikke jobber med flere spor samtidig? Vi ønsker oss hjelp til regulering, og flere skoleeiere jobber med saken (det blir for lettvint å selge inn Inspera/WISEflow/ Moodle til blakke enkeltskoler) – samtidig som vi jobber med å utvikle opplæring og vurdering med disse nye verktøyene som en del av likninga. Nøsen gir noen råd og vink underveis i kronikken sin. Det er fint. Men som helhet bidrar Nøsens retorikk til å kaste hardtarbeidende – og ja, kanskje kritiske – lærere under bussen og setter opp den svært begrensende dikotomien enten er du med, ellers så er du bakstreversk.

Nøsen avslutter kronikken med avsnittet «Tar du utfordringen?». Ja, sjølsagt gjør vi det. Og det skal vi gjøre gjennom å diskutere, igjen og igjen, hva det er elevene skal lære og hvordan vi rigger opplæringa for å gi dem det de trenger for å lære det. Med sine erfaringer fra Randabergskolen, har sikkert Nøsen mye å bidra med. Men å kalle kritiske, krevende og faglig funderte spørsmål til bruken av KI i opplæringa for sutring og klaging, gagner ikke denne diskusjonen.

(Roar Ulvestad har vært provosert ei hel helg før meg: – Eg har knapt høyrt eller lese noko so nedlatande om kor dårleg det står til i lærarstanden. (utdanningsnytt.no))