Rektorrant

22.mai og norsk hovedmålseksamen er høytid. Klokka 9 åpner om lag 50 000 elever den eneste eksamenen de har til felles i løpet av 13 år. Og i dag måtte alle om lag 50 000 sammenligne en strofe fra «Håvamål» med et dikt av Gro Dahle – om den felles menneskelige erfaringa det er å bekymre seg om nettene – ofte til ingen nytte. Er frista til å si at folk har hjerter av stein om de ikke synes det er i alle fall litt rørende. For meg er det nesten like fint som 17.mai.

Nok patos. Vi er inne i ei tid med sentralgitte eksamener, og har forberedt både elevene og systemet på de nye retningslinjene som følger den nye tida, det vil si KI-tida. Og den superraske digitaleutviklingstida. Vi demmer opp så godt vi kan, men 1: er med i et våpenkappløp vi er dømt til å tape – og 2: utsetter elevene for så mye plunder og heft knytta til den tekniske gjennomføringa at det er vanskelig å se at de prøves under likeverdige forhold.

Joda, en viss digital kompetanse kan forventes når 18-åringene skal opp til eksamen. Men når Udir må ut med beskjed (etter første eksamen 21.mai) om at kandidatene må forberede seg på problemer «… i nyeste versjon av Word og Excel for macOS» (Viktige meldinger om eksamen | udir.no) – sier det seg sjøl at det er vanskelig å legge til rette for at alle elever har like forutsetninger på eksamen. For oss som jobber med disse ungdommene, og gjør alt vi kan for å forberede dem best mulig til eksamen, er det for mange usikkerhetsfaktorer. Og for ungdommene sjøl! Her har det vært brukt mye tid på teknisk forberedelse og angst, typ: «Hjelp! Kan jeg bli tatt i å ha et ulovlig program på maskina som jeg egentlig ikke visste jeg hadde eller ikke visste var ulovlig fordi den chattefunksjonen ikke var der da jeg lasta det ned?» Eller «Hjelp, naboskolen skriver at det er forbudt med Adobe, men jeg får ikke avinstallerte programmet. Kan jeg stryke?»

Og det er bare to eksempel på utfordringene som er knytta til hvilken datamaskin de sitter med (som igjen er avhengig av om fylket de sitter i, eier maskinen eller ikke). Og så alt det andre. Usikkerheten knytta til hvor sikkert eksamensnettet er (hvor lett kan de skifte til et anna nettverk der alt er åpent?) Hvor lett er det å laste ned og bruke en språkmodell offline? Hvor lett er det å laste ned og bruke et oversettelsesprogram offline? Hvor lett er det å bruke en programvare som har en chatte-funksjon?

De aller, aller fleste elever jukser ikke på eksamen. De er ærlige og har respekt for systemet. Men vi vil ikke la oss lure, og vi vil opprettholde tilliten til eksamen. Derfor er vi nå rigga til tennene med mistillit. Derfor er sikkerheten skjerpa. Bedre vakthold, flere vakter, færre pensjonister. Flere stikkprøver. Det ser toillat ut.

Men tilbake til start. Eksamen som rørende fellesskap. Herlighet, kortsvaret på sidemålseksamen trenda på Tiktok! Var det egentlig en retorisk analyse eller var det rett og slett innertier å skrive om språklige bilder? Innser at ikke alle deler opplevelsen av bevegende fellesdanning. Men vi må jo ha eksamen! Fordi:

• Mange elever lærer mye fag av å forberede seg til eksamen.
• Og ikke bare fagstoff. Å gjennomføre en eksamen, er studieforberedende. Å gjennomføre eksamen, er å trene på å tåle en test.
• Vi trenger tolkningsfellesskapet som må oppstå tilknytta en sentralgitt eksamen. Vurdering av en eksamensoppgave skal være valid og reliabel. Det er krevende å få til. Det sentralgitte systemet gir fagfeltene mulighet til faglig dialog og kalibrering.
• Vi veit at eksamen prøver noe anna enn standpunkt. Men læll: Eksamen gir faglærere og faglag muligheten til å kalibrere vurderinga av den kompetansen som er vist i elevenes besvarelser. Oppgavene, kriteriene og resultatene bør være faglig interessante utgangspunkt for diskusjon i fagfeltene. Som igjen kan gjøre oss tryggere på at standpunkt i Norges land settes på så likt grunnlag som mulig.

Derfor. Vi kan ikke holde på som vi gjør no. Men det er ikke det samme som at vi må skrote eksamen. Men vi må tenke nøye på hvilken form den skal ha for at den skal redusere utenomfaglig stress til et minimum – samtidig som at vi skal ha tillit til at det vi leser faktisk er et uttrykk for elevens reelle faglige kompetanse. Og så må vi sjølsagt diskutere hva vi legger i faglig kompetanse (leseanbefaling: KI: – Elevene trenger kunnskap for å mestre teknologien (bt.no)). Og denne diskusjonen må komme fort og gjøres klokt og grundig. Åpner for at ikke alle får klump i halsen av kortsvar, men skyter fra norsklektorhofta og lurer på hva som kan bli helt rett hvis de setter seg ned neste vår og skriver hovedmålseksamen med få hjelpemidler og noe som ligner penn og papir.