Rektorrant

Ai, det er uka for avslutninger og metaforbonanza. Veikryss, varder som settes opp, og det er bare du som skal gå veien, og puss lampa di, du skal skinne for mennesker på veiene, ha åpne hender for ingenting kommer inn i ei som er lukka. Og jeg kan ironisere, men det er grunnleggende og helt ærlig koko rørende. Fordi når de står der, så er det så verdt det, alt vi har kjempa og jobba for. Som en bunadskledd påminning på at det finnes fest og seremoni, men før det: en hel hær av folk som har fulgt dem dit. Så: uansett distansert fra egne metaforer: dette er ekte greier, og jeg er så stolt av å være en del av den hæren.

Jeg har alltid tenkt at Forsvaret har de beste kampanjene. Fritt sitert: «Vi kan være enige om en ting. Vi er heldige som bor her. For alt vi har. Og alt vi er.» Det er stillferdig, men innstendig. Vi verdsetter det vi har, og er klare for å kjempe for å beholde de grunnleggende verdiene vi tufter dette landet på.

Vi skulle hatt en lignende kampanje for alle som jobber i skolen. De barske, de som tåler å gå et stykke i dårlig vær og som ikke gir seg, de som jevnt og trutt tuter om demokrati og medborgerskap og ytringsfrihet og likestilling og respekt for mangfoldet. Som ikke gir opp livsmestring i andre termin.

Vi skulle hatt en lignende kampanje for behovet for ressurser. Som når Forsvaret på sublimt vis forsvarer innkjøp av 51 kampfly: Hvorfor skal vi kjøpe kampfly? Hva vil vi skal skje? «Svaret er ingenting. Fantastiske ingenting.»

Ja, ja, det blir kanskje ikke en egen kampanje. Men kanskje kunne vi hengt oss på med en slags emneknagg eller parentes: jobberogsåmeddetiskolenpådagligbasis.

Snart sommerferie til skolehæren.

Men til høsten er vi KTS. Inntil videre avventer vi på rom.