Det brer seg en frokostfeber over landet på nasjonaldagen. Ikke bare blant studenter og voksne, men også blant elever i ungdomsskolen og videregående. Det er helt sikkert hyggelig.
Men når den individuelle og gruppevise hyggen brer seg, tynnes det ut i det større fellesskapet. Å være en del av en skole, er et sånt større fellesskap. Det er langt fra sikkert denne gitte skolen alltid klarer å leve opp til den enkeltes håp og forventning om å bli del av dette fellesskapet. Men det er målet, håpet, faiten.
Og på mange nivå er det jo også det nasjonaldagen favner, et ønske om å være en del av et større fellesskap med noen felles, grunnleggende verdier.
Hoi, frihet og sånt, alle må få velge hvordan de feirer denne dagen.
Men hvis stadig flere velger den gruppa som får plass innafor husets fire vegger, blir det tynt i rekkene bak skolefanene. SKOLEN og ELEVENE har vært midtpunktene på nasjonaldagen, og det er fint på alle mulige måter.
Blir jo fort i båsen gammelkjerring og surtrus no, men da kan jeg jo si «ka va de æ sa» om noen år når ungene mellom 13 og 19 er ute av barnetoget og inne i glassverandaen.
Så derfor: opp om morran og frokost før toget – sånn at så mange som mulig kan samles om noe – på akkurat denne dagen.
Rektorrant 
Legg igjen en kommentar