Rektorrant

Ja, jeg bruker bokstaven O i barokks forstand for å framheve en sterk følelse. Fordi jeg føler sterkt for fellesskapet i skolen. Jeg har trua på at det å tilhøre et skolefellesskap, kan være viktig og vesentlig for alle.

Og torsdag 16.oktober har jeg fått i oppdrag å kommentere tre innlegg på konferansen «Ledelse av skolen i dilemmaenes tid».  Innleggene skal holdes av direktør i Utdanningsdirektoratet, Morten Rosenkvist, og forskerne Thomas Nordahl og Oddveig Storstad.

Jeg skal være lydhør og kommentere det de tre sier. Men når konferansen har følgende ingress/vaskeseddel:

Den norske fellesskolen har vært en bærebjelke for demokratiske verdier, sosial utjevning og inkluderende fellesskap. Skolens oppdrag er knyttet til å legge til rette for at alle elever får utvikle sitt potensial i et trygt, lærende fellesskap. Økt mangfold, krav om individuell tilpasning, digitaliseringens gjennomslag og nye forventninger fra samfunnet stiller fellesskolen overfor krevende dilemmaer. For skoleledere er dette ikke bare et pedagogisk anliggende, men et strategisk og verdimessig ansvar. Hvordan navigere mellom motstridende hensyn – uten å miste retningen?

… tenkte jeg det var greit å forberede seg litt.

Så her er grovkladden til forberedelsene – med arbeidstittel: «Ledelse av skolen i dilemmaenes tid – rein jobbeksistensialisme». Tanken er å oppsummere innlederne/presentere mine egne dilemmaer på en smooth måte før vi skal ha sofadialog. Så – dilemmas:

1. Stor-Thora vs. GFTW (grauten for the win, altså det daglige, viktige!, arbeidet nedi materien)

Jeg har et sterkt ønske om at skolen min skal være et trygt fellesskap. Og så veit jeg at jeg ikke er opplest på sosiologiens teoretiske innganger til begrepet fellesskap, og at definisjonen min sikkert er enkel og banal. Men den stemmer overens med Store Norske Leksikon sin: Fellesskap betyr å høre sammen eller ha noe til felles.

Som rektor har jeg så innmari lyst til at det vi liker å kalle Stor-Thora skal være et sånt fellesskap, at vi skal ha noe til felles, noe som binder oss sammen. At det skal være noen verdier og holdninger som er større enn enkelteleven og enkeltlæreren, enkeltfaget og den enkelte ansatte. At det skal være både høy himmel og tydelige gjerder for det vi driver med. Ja, vi er daglig nedi grauten og dealer med det vi må, men hva er poenget hvis ikke det daglige strevet og den daglige gleden har en retning?  

Og så handler dette, ofte og prosaisk nok, om store, overordna dilemma: Hvor mye tid og ressurser skal vi allokere (for å bruke et markedsorientert begrep) på fellesskapet og hvor mye skal vi bruke på den enkelte, den enkelte eleven, det enkelte faget, den enkelte ansatte. For det å «allokere midler» er en helt reell og helt kritisk del av det å være skoleleder.

I ei tid hvor ressursene blir færre, koker disse beslutningene ned til helt konkrete spørsmål om penger. Hvem skal få, hvem skal ikke få – og hva sier akkurat disse beslutningene om hvilke verdier vi driver ut fra?

Og Big Trouble om punkt 1:

Og her kjenner jeg at jeg kan si, etter 28 år i skolen, at jo, her har ting endra seg. Det har vært ei klar dreining mot individualisering i skolen. Fellesverdiene har blitt mindre synlige i læreplanen og individorienterte verdier har fått større plass. Det individorienterte og individets rettigheter har slik jeg ser det, vært en villet politikk.

Og i samme periode har individualismen og hierarkisering av grupper fått superstøtte i sosiale media. Dette er åpenbart tverrsektorielle utfordringer – og åpenbare kjepper i fellesskapshjulene i skolen.

Og da beskriver kanskje Taylor Swift verden når hun åpner låten «Eldest daughter» med setningen «everybody is so punk on the internet». Og fortsetter med selvrefleksjon i form av at hun/folk flest kanskje, er «afflicted by a terminal uniqueness».

2. Å være «afflicted by a terminal uniqueness”

At elever som har særskilte utfordringer skal få særskilte tilrettelegginger, er viktig og riktig. Skolens oppmerksomhet overfor og kunnskap om mangfoldet i elevgruppa vi jobber med, har økt markant i løpet av de siste 20 åra, og det er ingenting anna enn ei forbedring.

Samtidig: Dette er også et av de store dilemmaene for en skoleleder – og for den enkelte lærer. Når går den individuelle tilrettelegginga på bekostning av fellesskapet? Når går ivaretakelse av enkelteleven over til å bli ivaretakelse av en selvopptatt generasjon? Eller selvopptatte generasjoner: for dette handler også om foreldrene til elevene vi har i skolen i dag.

Hvor opptatte er vi, de foresatte (og her innlemmer jeg meg selv som mor!) av å snakke med ungene våre om, og ikke minst faktisk vise gjennom handling, at vi er noe mer enn oss selv, at vi har forpliktelser overfor noe som er større enn oss selv. Hvor opptatte er vi, de foresatte, av å optimalisere skolegangen for våre egne uten å sette dette i sammenheng med hva som er fellesskapets forpliktelser og muligheter?

Og hvordan er det å være lærer i forventninga om å alltid ramme inn mangfoldet?  Hvordan navigere når vi skal anerkjenne mangfoldet og samtidig stå for noe og vise tydelig hvilke verdier vi bygger heile smæla på.

Fellesskap er interaksjon, sier sosiologene, fellesskap oppstår når vi interagerer. Men for å lage et sånt fellesskap, trengs det sosiale anvisninger, sosiale koordinater som må være styrt av noen felles verdier og felles kunnskap.  Og dette er også et dilemma: Kommer det tydelig nok fram av styringsdokumentene våre hva disse verdiene og denne kunnskapen skal være?

3. Må vi akseptere at vi lever i en «postfaktuell verden»? For hvor blir fellesskapet av hvis vi ikke kan være enige om hva som er sant?

Dagens læreplaner har kompetansemål. De sier derfor mindre enn før om hvilken kunnskap elevene faktisk skal erverve seg etter 12 eller 13 år på skolen. Denne utviklinga handla om ei lokal forankring og muligheten for lokal fortolkning av læreplanene. Som skulle gi mer relevant og lokaltilpassa opplæring over det ganske land.

Denne retningen har kryssa med det mange karakteriserer som ei postfaktuell tid, ei tid hvor desinformasjon og propaganda sprer seg også i liberale samfunn. Oftere og oftere spør vi oss sjøl om hva som er sannhet. Forsterka/ understreka/forverra av chatgpt som gjorde livet i skolen sååå mye mer utfordrende når det kom til akkurat dette: Hvilke kilder kan vi stole på og hva er sannheten der inne i mylderet?

Ikke skal jeg trekke lettvinte konklusjoner, men rapportene vi får fra skoleforskere peker altfor ofte på at kunnskapsnivået i norsk skole synker.

Og hvordan skal vi kunne bygge reelle, trygge fellesskap om vi ikke er enige om hva som er sant? Ai, jeg er sjef på en skole og tenker at dette må da vel være det viktigste vi skal drive med, å sørge for at kidsa lærer noe som er sant. Men det er så mange krefter å kjempe mot. Og da er jeg er så genuint nysgjerrig på om sentrale myndigheter kan gi oss støtte i dette arbeidet.

4. Lokal fest når katta er borte?

For jeg trur at det må det komme tydeligere retningslinjer fra sentrale myndigheter. Det har i de siste tiåra vært ei klar dreining mot mer lokalt selvstyre, det vil si at fylker og skoler har fått mer rom til å fortolke og forvalte sentrale retningslinjer. Hm, Udir/KD, har dere sluppet katta ut av sekken – og oppleves det som om det er lokal fest der ute når katta er ute og farter?

Som skoleleder har jeg et tydelig mandat og ønske om å være lojal til lovverk og retningslinjer. Samtidig er det rom der, det er rom for lokal fortolkning og lokal farging. Og innimellom tenker jeg at vi kanskje står i for mange slike dilemmaer, for mange lokale tolkningsrom – som helt åpenbart går på bekostning av overordna, felles retningslinjer.

Så blir det sofadialog på konferansen.

Og Udir kan kanskje si noe om hvordan de ser for seg forholdet mellom sentralt og lokalt og fellesskap og individualisme i tida som kommer. Og forskerne har helt sikkert gode råd på veien.

Ai, dette er vanskelige saker. Vi vil fellesskap. Og vi vil individuelle rettigheter.

Og så jeg tror vi vil noen felles verdier og felles kunnskap som skal gi oss både himmel og gjerder, visjoner og avgrensninger/koordinater.

Taylor er ikke så dum. For etter at hun sier at hun har vært «afflicted by terminal uniqueness», så kontrer hun med at hun angrer seg (hun har bare prøvd å se kul ut) og nå skal hun «never gonna let you down, I’m never gonna leave you out». Kanskje er det en lesson learned der.