Rektorrant

Tidlig i mai kunne Nettavisen fortelle at regjeringa ønsker å flytte eksamen fram i tid og at alle sentralgitte eksamener skal være ferdige før 17.mai i 2026. Eksamensplanen for våren 2025 viser at Utdanningsdirektoratet på vegne av KD starter opp denne prosessen med å flytte første eksamen fram ei uke – første eksamensdag våren 25 er 12.mai. I nevnte sak fra Nettavisen er argumentasjonen for denne endringa i stor grad knytta til regjeringas ønske om å ta tak i en russefeiring som «… har kommet fullstendig ut av kontroll enkelte steder.» Som sagt før: ære være politikere med vilje og evne til å handle i møte med strukturelle utfordringer i skolen. Men ei slik komprimering av skoleåret, må gjøres i bedre dialog med fagfeltene.

Lektor Åge Hvitstein ved Sandefjord vgs. uttrykker i Utdanningsnytt klar faglig skepsis til et kortere skoleår. Støttes. Så kan sikkert folk utafra tenke at ei uke framskynding av eksamen er lite å hisse seg opp for i den store sammenhengen. Og at vi framstår som smålige hvis dette kan være et verktøy for å bremse det som i deler av landet har blitt en månedslang heisatur på hjul gjennom de kanskje viktigste ukene for en avgangselev.

Men ei uke får store ringvirkninger i planlegginga av skoleåret. Lærerne jeg kjenner tar læreplanene og kompetansemålene i fagene sine på største alvor. De vil at elevene skal lære mye – og få god opplæring. Læringa er alltid det viktigste. Men eksamen er med på å styre hvordan denne opplæringa planlegges. Når eksamen er ei sluttvurdering av elevens helhetlige kompetanse i et fag, vil lærerne planlegge for at elevene har fått god opplæring i alle kompetansemål når eksamensdatoen er der. Og at de har fått trent på sjølve eksamensformen – også i rimelig tid før eksamensdagen er der. Våren 25 burde vi ideelt sett være ferdig med eksamenstreninga rundt 1.mai. Og for å få gjort dette ordentlig, bør vi starte opp rundt 1.april, altså ei god stund før påske. Igjen: I praksis komprimerer dette skoleåret. Mer skal gjøres på kortere tid, både for elever og lærere.

Lektor Hvitstein tenker høyt om løsninger i Utdanningsnytt, kan vi for eksempel øke timetallet i vg1 og vg2 for å avslutte tidligere i vg3. Det vil gi elevene det samla timetallet de «har rett på», men løser ikke utfordringene i det enkelte fagene. De fleste programfag i vg3 er årsstudium, som uansett må løse læringsmålene sine på kortere tid med ei framskynding av eksamen. Et annet alternativ kunne være å faktisk komprimere skoleåret ved å øke timetallet pr uke, dette praktiseres allerede ved enkelte skoler. Men dette endrer også arbeidsåret både for elever og lærere, og må ses på i samarbeid med både skoleeiere og tillitsvalgte for alle parter.

I skolen planlegger vi for læring. Sentralgitte eksamener gir oss noen helt praktiske rammer for hvordan vi rigger skoleåret vårt. Elevene våre skal være best mulig skodd for det de har tenkt å gjøre etter videregående. Det kan vi ikke slurve med.

Elevene og de voksne rundt elevene heime, må forstå at skolen og fagene ikke har noe som helst ønske om å rigge opplæring etter rulling. Vi er ikke naive eller default kjipe voksne. Vi anerkjenner at ungdommene ønsker ei feiring, og vil at denne feiringa skal være så trygg og artig og inkluderende som mulig. Det er mye fint med russefeiring – i alle fall i Trondheim og Trøndelag. Vi heier på russen. Men aller mest heier vi på solid og god opplæring og strukturelt arbeid med inkludering og fellesskap innafor skolens fire vegger. Rulleproblematikken i noen deler av landet kan ikke være hovedargumentet for å endre hvordan vi organiserer dette arbeidet.