Rektorrant

Torsdag 17.oktober skal jeg være med i en paneldebatt på Litteraturhuset i Oslo. Arrangement på Litteraturhuset (Wergeland) i Oslo 17. oktober: Kunstig skriveundervisning? — Landslaget for norskundervisning Debatten arrangeres av Landslaget for norskundervisning og har tittelen «Kunstig skriveundervisning?». «Blir det et bikkjeslagsmål om norskfagets sjel eller lett småpludring på teknologiens premisser?», spør LNU-styreleder Liv Cathrine Krogh. Jeg har ikke vært med i så mange paneldebatter og vil jo helst unngå både pludring og unødvendige polariseringer. Men tenker det er viktig å få inn noen veldig tydelige påstander, gjerne spissformulerte, sånn at det blir litt mer slagsmål enn pludring. Folk er jo sikkert steinleie av heile KI-debatten.

Her er notatarket:

Generelt om digitalisering og teknologiske framskritt i skolen:

• Jeg tenker at det er en tendens at vi som skoleledere er altfor bekymra for å ikke bli oppfatta som framoverlente. Det er slik jeg ser det, lett å bli så framoverlent at hauet subber i bakken og gjør det heilt umulig å bruke langsynet. 
• Vi skal være opptatte av hvordan teknologisk framskritt bidrar til læring. Men når arbeidsdelinga mellom menneske og maskin blir større og større, må vi være minst like opptatte av hva som skjer med elevenes tenkeevne og hvordan teknologien kan bidra til læring.

KI har kommet for å bli. Hvilken skole trenger vi da?

• Det er forskjell på mandatet vi har i skolen og det som skjer i arbeidslivet.
• Ja, elevene skal ut i et arbeids- og studieliv som vil være prega av kunstig intelligens. Tilgangen til disse verktøyene viser oss at vi må være enda mer oppmerksomme på hvordan de skal bli i stand til å manøvrere i en verden med maskingenerert tekst.
• Vi veit at spredning av villedende informasjon og bevisst spredning av feil øker i ulike mediekanaler. Mylderet av informasjon gjør at det aldri har vært viktigere med borgere med grunnleggende allmennkunnskap. Da må skolen sørge for at elevene jobber med kilder som kan gi dem denne kunnskapen. Det kan være helt fint å tro på det som står i læreboka.

Gråsonelandet når vi vurderer:

• Når vi/elevene benytter språkmodeller som verktøy i læringsprosesser, havner vi veldig fort i krevende gråsoner. Det er svært vanskelig å tydelig trekke grensa mellom den aktive, lærende og metareflekterte eleven og den passive mottakeren av ferdigprodusert tekst.
• KI kan bidra til variasjon og nye innfallsvinkler i opplæringa. Det er når vi skal vurdere elevens kompetanse, det drar seg skikkelig til.
• Vi må utvikle ulike måter å vurdere på – der bruken av språkmodeller kan være relevant i noen situasjoner og helt uaktuelt i andre. Kompetansen vi skal prøve, bestemmer hvor «åpen» eller «lukka» situasjonen er. Man kan se for seg en standpunktkarakter som rommer et bredt utvalg – ulike – vurderingssituasjoner.

Metarefleksjonshelvetet?

• Å bruke språkmodeller på en god måte, krever en svært bevisst elev som er i stand til å reflektere over egen læringsprosess. Jeg veit vi tenker at medvirkning og egenvurdering bidrar til å bedre motivasjonen. Men ei opplæring som til enhver tid baserer seg på at eleven veit å ta «hensiktsmessige» valg i egen læringsprosess, er mer ansvarsfraskrivende enn nyskapende.
• Å bruke språkmodeller aktivt i opplæringa, krever svært tydelig lærerstyring og modellering.

Om norskfaget, effektivitet og at «de e itj nå som kjæm tå sæ sjøl»:

• Alle er enige om at norskfaget har et særskilt ansvar for å lære elevene å lese og skrive. Alle bør være på jakt etter gode og nye metoder for å nå dette målet.
• Enn så lenge har jeg ikke kommet over så veldig mange (noen?) KI-verktøy eller metodikk som inkluderer bruk av KI – som bidrar tydelig og mer og bedre til læring.
• Så vidt jeg veit finnes det i dag ingen uavhengig forskning som viser at elever lærer, skriver eller tenker bedre ved hjelp av KI. Men det kan helt sikkert endre seg. Mange flinke folk er i gang med utforsking og utprøving.
• Hvis vi lytter til mange av argumentene som ser på hva KI kan gjøre for oss, er ordet effektivitet ofte brukt. Men for oss i norskfaget, er ikke effektivitet nødvendigvis et pluss-ord når vi snakker om læring.
• Djup læring tar tid. Som vi sier i Trøndelag/på Vømmølsk: «De e itj nå som kjæm tå sæ sjøl». Og det stemmer jo, her viser jo forskninga akkurat det, at dybdelæring sjelden oppnås gjennom å øke effektiviteten, kanskje heller tvert imot.
• Vi ser hvordan dagens elever strever med utholdenheten sin i møte med lange og komplekse tekster, det være seg tekster de skal lese selv eller skrive selv. Mange av oss jobber i dag aktivt med å fjerne distraksjoner og øke denne utholdenheten. Vi er svært usikre på om KI bidrar til dette arbeidet.

Om eksamen:

• Eksamen har blitt enda viktigere etter KI. Mer enn noen gang før trenger vi felles, rettferdige, likeverdige, sentralgitte vurderingspunkter.
• Tilliten til eksamen slik den var før, har vært høy. Nå har det blitt mer utfordrende å vurdere kandidatens reelle kompetanse ut fra dagens situasjon med hjelpemidler. Vi ser at tilliten til endringer i er utgangspunktet lav.
• Derfor har systemet (Udir, statsforvaltere, skoleeiere og skoler) etter beste evne prøvd å redusere muligheten for juks på eksamen, både våren 23, og særlig våren 24. Det har nesten vært flere voksne vakter enn elever i eksamenslokalet. Vi har tatt stikkprøver av ikke-juksende elever (fordi de aller fleste elever ikke jukser). Vi har fått trykke på jukseknappen og hatt samtale med elevene i den andre enden av knappen. Det har sett nesten parodisk ut.
• Tilliten til eksamen må gjenopprettes gjennom å fjerne forberedelsesdeler, finne en sikker nettleser og redusere hjelpemidler til et minimum.
• Da prøver eksamen i større grad enn tidligere, noe anna enn standpunkt, men det er helt fint og i tråd med tanken om at eleven møter ulike vurderingsformer som prøver ulike kompetanser.

Veit det er mye som bør nyanseres her, men da har jeg i alle fall fått sagt det viktigste. Før debatten starter:)