Rektorrant

Nei, no rakne de heilt for rektoran i hovedstaden, tenkte jeg da jeg leste kronikken deres i Aftenposten i dag ( Skal eksamenssystemet fange noen få som kan jukse – eller sikre at alle elever får vist hva de kan?) Så roa jeg med ned og innså at den tanken nok dugde best som klikkfanger. Det er mange interessante ting å diskutere i rektorenes kronikk, ulike tilrettelegginger og konsekvensene av dette er for eksempel er et stort og viktig tema.

Men her: I lang tid har lærere over heile landet ropt etter en sikker nettleser som kan sikre lik og rettferdig vurdering. Nå testes det ut, men i Oslo vil sjefene at det skal stoppes. Det synes jeg er rart.

_{(ill: Fredrik Ringnes, NTB, henta fra kronikken til rektorene)}

10 rektorer i Oslo har skrevet en kronikk om hvordan innføringa av SEB/Safe Exam Browser bidrar til at elevene ikke får vist hva de kan. Dette begrunner de med at det blir for stort sprik mellom eksamensformen og det elevene er vant til å bruke av digitale hjelpemidler underveis i opplæringa. Det nye eksamenssystemet beskrives som en «kraftig avdigitalisering» som er rigga for å «fange noen få som kan jukse» i stedet for å legge til rette for en eksamen hvor elevene kan bruke hele bredden av hjelpemidler de har blitt vant til gjennom skolegangen sin. De avslutter innledninga på kronikken sin med spørsmålet: «Har eksamensinstitusjonen utviklet seg i takt med opplæringen, eller forsøker vi nå å løse nye utfordringer med gamle prinsipper?»

Hvis jeg leser det rett, er det SEB rektorene viser til når de skriver «gamle prinsipper». Og det må vel bety at «gamle prinsipper» i denne sammenhengen er en vurderingssituasjon der hjelpemidlene er begrensa. Og det kan en jo være enig i: Det har vært en lang tradisjon for å prøve elevers kunnskap og ferdigheter uten at elevene har hatt mulighet til å bruke hjelpemidlene de har i opplæringa. Fordi denne kunnskapen og disse ferdighetene har hatt en verdi i seg sjøl.

Og så er det sånn at disse «gamle prinsippene» kan brukes i møtet med den nye digitale virkeligheten der tekst fra språkgeneratorer gjør oss bekymra for, nei, ikke jukset i seg sjøl, men den mulige forurensende effekten for eksempel KI har på læring. Derfor har lærere over heile landet ropt etter et verktøy som i gitte, forhåndsbestemte vurderingsituasjoner kan lukke muligheten for bruk av digitale hjelpemidler. Endelig testes dette ut på nasjonalt nivå, men det vil altså rektorene i Oslo ikke ha noe av.

Gjennom muligheten for en sikker nettleser har eksamensinstitusjonen utvikla seg i takt med en realistisk forståelse av hva som må til for å kunne vurdere så rettferdig og likt som mulig. Det er fint å se at rektorene i Oslo hyller bruken av «…et mangfold av digitale læremidler, autentiske kilder og fagspesifikke verktøy.» Men det også smått naivt. For det er også sånn at elever bruker lite autentiske kilder på en ukritisk og lite lærerik måte. Det kan vi jobbe med i opplæringa! Men ikke til eksamen. Derfor må vi endre måten eksamen gjennomføres på – og derfor er SEB et forsøk på å løse nye utfordringer med rammer som skal sikre at vi kan opprettholde tilliten til eksamen som en viktig del av det å kvalifisere elever for videre studier.

Oslo-rektorene vil at Udir skal stoppe utrullinga av SEB fordi dette er «et ensidig svar på et komplekst problem». Norsk skole, fortsetter de, «står midt i en nødvendig diskusjon om kunstig intelligens, digitale ferdigheter og fremtidens kompetansebehov.» Et rungende ja fra Trøndelag! Vi står definitivt, tenker jeg, ved et veiskille der vi må snakke om hvilken kunnskap og hvilke ferdigheter elevene skal ha med seg ut av videregående skole. Men så fortsetter de, Oslo-rektorene: «Da er det problematisk at vurderingsformene utvikles i motsatt retning av opplæringen.» Uten at det finnes en refleksjon rundt hva denne diskusjonen om KI og digitale ferdigheter og fremtidens kompetansebehov kan munne ut i. For det kan jo hende at vi ved hjelp av forskning og erfaring finner ut at det ikke trenger å være så lurt å bruke KI når en skal lære seg å lese og skrive. Her hopper rektorene glatt over den nødvendige diskusjonen de selv etterlyser og mageplasker på en slutning om at alt anna enn å fortsette å heie på bruk av KI og digitale hjelpemidler er et skritt tilbake, en feil retning.

Og igjen blir jeg bekymra for at det skolen og skolelederne tenker er riktig retning, er å senke lista for hva elevene skal lære og kunne. Det ville heilt sikkert fått de 10 rektorene fra Oslo til å protestere høylydt. For de har også heilt sikkert ambisjoner på vegne av elevenes kunnskaper og ferdigheter. Men det skaper likevel en murrende uro når alt vi skal prøve og vurdere – til enhver tid i alle situasjoner – skal innbefatte ferdigheten til å ta i bruk digitale hjelpemidler. Når det er så mange kloke hoder som forteller oss at det digitale ikke nødvendigvis bidrar til den læringa vi vil i skolen.

Rektorene etterlyser en ny retning, men har få forslag til løsninger. Men de er enige om at det å lukke eksamenssituasjonen for digitale hjelpemidler, er en «gammeldags løsning» der eksamen blir for lite lik det som foregår i opplæringa på skolen. Men det har den jo alltid vært. Standpunkt er basert på mange forskjellige arbeidsformer og et bredt vurderingsgrunnlag i det enkelte faget. Eksamen tester så bredt som mulig, men vil alltid bare være et utsnitt av en større helhet. Eksamen skal sjølsagt være i samsvar med opplæringa, men først og fremst i samsvar med den kompetansen elevene skal sitte igjen med. Og det er fullt mulig og forsvarlig å teste denne kompetansen uten at alle digitale hjelpemidler er tillatt. Og samtidig opprettholde tilliten til eksamen.

Eller sånn fra Trøndelag: Det er sånn tilliten til eksamen opprettholdes.