Rektorrant

Det er den tida på året da avslutningstalene skal skrives. 18.juni samles avgangselevene på Thora Storm i Olavshallen til høytidelig markering av slutten på akkurat denne biten av livet. Vi har en del rammer. Vi leser Olav H. Hauge og «Din veg», og vi er innom Børli som pusser sotet av lampa sånn at «mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne». Og de synger og spiller og taler, de er pynta og rette i ryggen, og du skal ha et hjerte av stein for å ikke bli rørt av tanken på at akkurat disse øyeblikkene er en overgang og at de nå snart har blikket sitt retta mot noe anna.

Men i år, i år skal jeg jaggu benytte sjansen til å utvide både vardinga og pussinga av lampa. Jeg skal benytte sjansen til å fortelle, bare indirekte sjølsagt, om Sammenbruddet på Studentersamfundet. Oversatt til at hvor fint det kan være å være en del av en arbeidsstokk. Og at de trengs der ute i samfunnsmaskineriet, i arbeid.

For jeg har mange venner no, fordi jeg er så gammel som jeg er, som planlegger hva som skal skje når de er ferdige med å jobbe. Om ikke så altfor lenge skal jeg på mitt første pensjonskurs. Og det var etter en sånn kveld, en kveld med omgangsvenner som plutselig! er inne i det siste strekket i arbeidslivet, at jeg fikk en ørliten meltdown på buss nummer 18, holdeplass Studenteramfundet.

For på holdeplass Studentersamfundet sånn rett før sju om morran, tømmes bussen for de som skal på jobb på St. Olavs. De går i samla flokk, én og én de fleste, på vei inn i Trondheims største arbeidsplass. Og jeg følger med dem over krysset. Alle slags folk. Og jeg tenkte at det der er et maskineri som gjør at jeg kan bli sjuk og få hjelp. Og på neste stopp visste jeg at andre skulle av, en del skolefolk, noen få elever som var tidlig ute. Og jeg ble ekte rørt av folka som toga mot St. Olavs og sikkert patetisk rørt av meg sjøl som skulle bruke dagen min sammen med kollegaer og elever i skolen. Fordi akkurat da var jeg i et stort, utvida øyeblikk av fellesskapsmaskineri.

Og så er det jo lett å le litt overbærende av det. Arbeidslivet og hverdagslivet har definitivt sine utfordringer. Men akkurat da, på Studentersamfundet, midt i morrasrushet, var jeg så djupt takknemlig for å være en del av dette maskineriet. Og så grein jeg litt da, for at jeg visste at åra går så fort og plutselig luker jeg i det ene bedet jeg har. Ikke noe galt med hagearbeid. Men akkurat da måtte jeg snyte meg fordi at sannheten om at det i maskineriet finnes ei mening som ikke nødvendigvis kommer så lett av seg sjøl, åpenbarte seg i all sin kraft.

Så da jeg hadde fått tørka litt snørr og tårer ved holdeplass Nidarosdomen, tenkte jeg at dette må jeg si til ungdommene. Ikke at min egen, personlige epiphany var noe å melde hjem om. Men om det at de trengs der ute i maskineriet. Og at dette maskineriet får altfor lite hyll! Det skrives altfor lite om at ingenting i dette storsamfunnet kommer av seg sjøl. Til stadighet leser jeg om folk som «hacker voksenlivet» fordi de kan jobbe lite og ha mye fritid. Det er heilt sikkert fint. Men noen må også si at det å jobbe har en verdi som ikke bare handler om deg sjøl, men som handler om å bidra inn i akkurat dette maskineriet.

Ja, ja, jeg veit at det er lett å si. Ja, jeg veit at det er lett å romantisere når en ikke skal turnere levering og henting i barnehage, fritidsaktiviteter, oppfølging, forventninger. Jeg veit at sentimentaliteten tok meg. At arbeidslivet har krav det ikke trengs være så lett å leve med eller opp til. Men jeg skal likevel benytte anledningen til å si til dem, de som skal ut i voksenlivet, at hendene og hodene deres trengs for å holde samfunnsmaskineriet i gang. Og at det å holde dette maskineriet i gang, ikke trenger å være det verste de gjør i livene sine. Kanskje er det for oss, de andre/alle, det aller, aller viktigste.

Og ikke så lenge etter Sammenbruddet på Studentersamfundet, leste jeg Jonathan Haidts tale til avgangsstudentene på New York University (Jonathan Haidt, The Atlantic). Hvordan skal du leve dette overgangslivet ditt, spurte Haidt studentene og ga sjøl svaret: « By repeatedly turning your attention toward doing hard things.» Haidt snakka ikke nødvendigvis om samfunnsmaskineriet, men biased som jeg var etter Sammenbruddet, tok jeg det til meg og tenkte: Ja, sånn er det. Jeg må si til ungdommen at vi trenger at de orker å gjøre krevende ting. Som for eksempel å holde samfunnsmaskineriet i gang. Og her refererer Haidt til Nassim Taleb, professor på samme universitet, som i boka si Antifragile skriver om at unge mennesker ikke er så skjøre som vi vil ha det til, nei, «…especially young people are not fragile. They are antifragile.» Så det kan jeg si og lene meg både på Haidt og Taleb: «Dere trengs og dere orker å gjøre krevende ting fordi dere ikke er skjøre.»

Så da blir det et ekstra avsnitt i manuskriptet «Avgangsmarkering, Olavshallen, 18.juni 2026.» Med introen: «Kjære, kjære avgangselever. Vi hater egentlig å måtte gi dere videre. Men dere trengs der ute i samfunnsmaskineriet. Og det kan dere glede dere til».