Ola Borten Moe satte fyr på i alle fall noen da han 10.september, med brask og bram vil jeg påstå, fastslo at «Det siste som trengs er mer penger» i den norske skolen( Det siste som trengs er mer penger | DN). Kronikken kom som en reaksjon på offentliggjøringa av norske elevers resultater i Pisa-undersøkelsen, og Borten Moe viser til at Norge bruker mer per elev enn andre land i OECD, og underbygger deretter påstanden om at penger ikke er løsningen, med 6 observasjoner han har gjort som far og borger og politiker, sikkert. Heldigvis får han svar av de som har satt seg inn i saken, Bjørn Haugstad som leda det regjeringsoppnevnte Utvalget for fremtidens fellesskole (Ola Borten Moe bommer om norsk skole | DN) og lektor Anna Horgen (Skole basert på 1950-tallsnostalgi duger ikke i dag | DN).
Haugstad støtter Borten Moes ressursanalyse: Norge er blant de landene i verden som bruker mest ressurser på skole. De to viktigste årsakene til dette, fortsetter Haugstad, er at Norge er et høykostland og at det åpenbart er dyrere å drive skole med Norges geografi, samtidig som vi i Norge har hatt et ønske om å sikre skole der folk bor.
Jeg skal ikke utvide denne diskusjonen, men måtte skrive av meg gleden over at Haugstad viser til «Et tydelig funn fra samfunnsøkonomisk forskning om sammenhengen mellom ressurser og kvalitet i skolen, er at kausaliteten er klar; mer eller mindre ressurser har påviselige effekter for kvaliteten i skolen.» Og lenger ut i kronikken: «… det er en feilslutning å tro at norske skoler ikke har reell ressursknapphet.»
For når skolediskusjonen går og kunnskapsministerens fjes er alvorlig og det brukes ord som katastrofe, er det lett å peke på at ressursene brukes feil i norsk skole. At det pøses penger inn, men at resultatene ikke bare uteblir, det går rett og slett bare dårligere. Som skoleleder får jeg en gnagende følelse av at folk tror vi driver og sløser. At folk (her: Borten Moe) tror vi sutrer over ressursmangel og ikke veit bedre. Men det gjør vi. Vi veit at vi bruker mye penger på skole i Norge, men vi veit også at det ikke rekker til alt det vi har lyst til å få til. Eller; til alt Norge og Kongen vil at vi skal få til. Og det er kanskje å strekke det langt, det å bruke Kongen, men alt det vi har lest og hørt i de siste ukene om Kong Haralds og våre fellesverdier, vises også i Opplæringslovens formålsparagraf. Les og bli glad for at du bor i dette landet! (Formålet med opplæringen | udir.no).
Norsk skole har svært høye ambisjoner og svært mange ønsker for elevene sine. Men disse ambisjonene kommer med en prislapp. Og når dette altet vi skal favne, stadig vokser, øker også prislappen. Vi vil at alle skal få gå på skole der de bor. Vi vil at alle skal gjennomføre videregående skole (for vi veit hvor krevende voksenlivet kan bli når de ikke gjør det). Vi vil at en stadig mer mangfoldig elevgruppe skal få tilrettelagt opplæring.
Uavhengig av størrelsen på lommeboka, skal vi alltid og selvfølgelig være på jakt etter ressursbruk som ikke gir påviselig effekt/læring. Men det er som Haugstad skriver, ikke tull at norske skoler lever med ressursknapphet. Gitt mengden mål, mandat og ambisjon.
Alle bruker ordet komplekst når de snakker og skriver om skole og skoleutvikling. Og ja, det er jaggu komplekst. Skolens raison d’etre er å gi elevene de kunnskapene og de ferdighetene de trenger for å klare seg i voksenlivet, å komme seg videre – hvor enn det nå er. Samtidig fylles skolen med samfunnets kollektive utfordringer. Det er nok å fordype seg i av årsaker og sammenhenger og kompleksiteter.
Samtidig må vi ikke bli så kompleksitetsorienterte at vi ikke kan anerkjenne at det er koko dyrt å drive skole som vil det meste. Et enkelt og ofte brukt eksempel: Vi veit at vi er bedre lærere for flere når ikke klassene er for store. Veit ikke hvor det kom fra det at klassestørrelse ikke skal ha så stor betydning for læring*, men for oss som står i klasserommene, er det jo heilt åpenbart at vi ikke får gitt like mye støtte til 31 elever (faktisk klassestørrelse) som til 24 (in our dreams-klassestørrelse). Men når ressursene blir knappe, er det det vi gjør vi skoleledere, vi presser klassestørrelsen opp fordi det helt åpenbart er billigere med 1 lærer enn 2.
Som Haugstad skriver, ressursknappheten er reell. I Trøndelag skal elevtallet synke betraktelig fram mot 2040. Det betyr enda mindre penger å drive skole for. For å gjøre det veldig lite komplekst: Hvis vi skal etterleve ambisjonene og målene vi har for norsk skole i dag, må vi bruke mer penger. Og hvis ikke vi har råd til det, må vi prioritere mye hardere. Det kan vi få til. Men det er sjølsagt ingen leik når vi holder barn og unges utdanning i hendene.
* Var det Hattie som leda oss ut i villfarelse? Ja, muligens, men Hattie skreiv jo også at det var hvordan lærerne brukte redusert klassestørrelse som var viktig, ikke antallet elever i seg sjøl (Visible learning, 2008).
Legg igjen en kommentar