Rektorrant

1.november er fristen for å sende inn innspill til strukturforslaget som skal bli til framtidas videregående opplæring i 2030 (Framtidas videregående opplæring | udir.no).

Utdanningsdirektoratet har fått oppdraget om å gå gjennom dagens fag- og timefordeling, som skal ligge til grunn for utvikling av et nytt rammeverk for innhold og struktur – som har et stort og ambisiøst målbilde – les her: Målbilde | udir.no og her: Utredning av et nytt rammeverk for innhold og struktur | udir.no.

(Av en eller anna grunn, kalles ikke oppdraget eller målet for en reform, slik vi kjenner det fra tidligere gjennomgående ramme- og målendringer. For det ser jo ut som om det er en reform?)

Det er lett å stille seg bak mange av spørsmålene som stilles og utfordringene det pekes på i de ovennevnte dokumentene. Det er mye ved den studieforberedende nåtida som kan diskuteres og justeres. Og vi skal virkelig jage det som kan gi mer læring, mer mestring og høyere grad av motivasjon i skolen.

Men forslaget som ligger ute fra Utdanningsdirektoratet nå, er for inngripende, for raskt. 2030 er mer som om et kvarter, og her er mye å lure på. Men så er det jo ikke for seint å diskutere, og det er altså fremdeles tid til å spille inn. For det har vært forbausende stille fra sektor rundt de skisserte endringene. Fremmedspråkene rører seg sjølsagt – for her ser det ut til å være bestemt? at status til det andre fremmedspråket skal reduseres til et valgfritt programfag, noe som i praksis vil marginalisere dette fagtilbudet. Men ellers har det vært lite fuss. Er det fordi det er for uhåndgripelig slik det foreligger? At tekstene om formålene er fine, men kan romme alt og ingenting? At lesinga til stadighet avføder flere spørsmål? At konsekvensene av ei slik endring er vanskelig å se for seg/for svakt belyst i det som ligger ute?

NIFU har på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet utarbeidet et kunnskapsgrunnlag om fag- og timefordelinga i videregående opplæring. Dette kunnskapsgrunnlaget er en av to delrapporter som skal legge grunnlag for de beslutningene og valgene som skal tas( Videregående opplæring i utvikling og endring).

Første delrapport diskuterer mange viktige dilemmaer i videregående opplæring i dag. Der ett av de viktigste kanskje er spagaten vi står i når alle skal gjennomføre og fullføre samtidig som alle skal bli godt forberedte til høyere utdanning. Når alles skal dannes og samtidig utdannes. Det er ingen i skolen som ikke kjenner på disse dilemmaene og samtidig anerkjenner og gjerne hegner om med full kraft! – disse ambisjonene.

Så, delrapporten diskuterer flere dilemmaer, og konkluderer med at: «Samlet sett har vi i denne delrapporten vist at det er en del kunnskapshull – og at disse gjør det krevende å ta veloverveide valg når man står overfor de dilemma ene vi har skissert. Samtidig har vi sannsynliggjort at kunnskap alene ikke alltid er tilstrekkelig for å løse dilemmaene. Kunnskap vil imidlertid gjøre valgene mer transparente, og gi tydeligere forutsetninger for å skille mellom hvilke typer av formål ulike løsninger vil kunne oppnå – og ikke oppnå.»

Igjen: Endringene som skisseres er store og inngripende, og dette ser da ut som hvilken som helst anna reform vi har vært med på i videregående opplæring? Og når NIFU konkluderer med at det er kunnskapshull som gjør det krevende å ta veloverveide valg, blir vi jo nervøse. Det kommer helt sikkert mer informasjon, flere nyanser, flere klargjørende analyser. Men nå er dette en samling med mange ord som kan bety mye og mangt, men som gir for lite trygghet i at endringene skal gi de resultatene vi ønsker. Og i en sektor som allerede opplever at de er under press og strekker seg i mange retninger, er det fristende å foreslå en dempa tilnærming til noen færre, men klare(re?) utfordringer.

Igjen, det er mange svært viktige og helt vesentlige diskusjoner og dilemmaer som løftes i arbeidet mot framtidas videregående opplæring. Disse må vi ikke slippe. Men å iverksette de gjennomgående endringene som skisseres nå slik at alt er klart til de som starter videregående i 2030 – det ser ut som farefull framferd.

Her kommer derfor 4 forslag til noe som ikke virker fullt så omkalfatrende og antageligvis er mye billigere enn det som ligger på bordet nå (ja, for hvor mye vil disse endringene koste? Det er vi nysgjerrige på vi som snur på krona for å få nok til lærebøker og klassesett og tidlig innsats der det trengs).

Sjølsagt er det mange ting disse forslagene ikke pirker i eller tar innover seg. For sjølsagt kan det være forvirrende at det er så mange ulike veier til det studieforberedende målet, at det er så mange måter å bli studieforberedt på at det til slutt er koko vanskelig å definere hva det faktisk er å være studieforberedt i Norges land. Og jeg er ikke innom gigaspørsmål som: Hvilke konsekvenser har det at det i realiteten ikke er opptakskrav til videregående opplæring i Norge? Og hvilke konsekvenser har påbygg3 for resten av den videregående opplæringa? Men ett sted må en kanskje bare starte, og nå er definitivt tida for å spørre og grave.

1. Lesing, skriving og regning: tydeligere oppdrag i alle fag, tidlig innsats, trykte lærebøker, klassesett og voksenressurser både i grunnopplæringa og videregående.

Det virker ikke som om sektor er omforent om hva det vil si å være studieforberedt, men det meste av litteratur skriver om at vi må styrke de grunnleggende ferdighetene i lesing, skriving og regning for å gjøre eleven klare for videre studier.

En av de største elefantene i forslaget som ligger ute, er at det er vanskelig å studieforberede elever som kommer inn i videregående med svært lav kompetanse – i for eksempel lesing, skriving og regning. Derfor virker det veldig rart at endringene bare skal foregå i videregående opplæring.

Den ovennevnte NIFU-rapporten er tydelig på «…at for å gi elever i videregående opplæring en god start, må tiltak settes inn lenge før de begynner på videregående.» (s.85). Da hjelper det ikke å innføre en mini-bachelor i vg2 eller vg3. Det er ikke sånn at det å trene på en bachelor når du er 17, gjør deg bedre i stand til å skrive en bachelor innafor det studiet du velger deg i framtida. Men det å bli skikkelig god til å lese og skrive, det hjelper. Da må vi gi lærerne dette oppdraget og de ressursene som trengs for å få gjort den jobben, gjennom heile løpet: Oppdraget kan spisses i tydeligere læringsmål, det kan kjøpes inn fysiske lærebøker og flere klassesett, og det kan settes inn flere voksenressurser tvert det oppdages trøbbel. Alt dette kan vi gjøre uten å kaste om på alt.

2. Ikke lag fag uten faghistorie. Vær tydeligere på innholdsmål i de fagtradisjonene vi allerede har.

Mange fag og en fragmentert skolehverdag løftes fram som en av skolens utfordringer.  Den nye strukturen ønsker å sikre dyp læring og gi elevene tid til å jobbe med større og færre fag. Det er en god tanke, men det er ikke klart hva som skal være det faglige innholdet. Signal fra Udir fører tanken til «framtidsfag», men det er urovekkende hvis tunge fagtradisjoner utraderes med bakgrunn i ei framtid vi ikke kjenner.

Siden alle fag skal være like i den nye strukturen, er det lett å dra en slutning om at de små fagene er trua. Jeg regner med at den store kampen om fagene og faginnholdet kommer i neste runde, men det er vanskelig å se for seg at religions- og geografikunnskap blir mindre viktig i åra som kommer. (Og hva skjer med 2-timers faget kroppsøving?) Er det mulig å heller se på hvordan vi kan spisse og konkretisere innholdsmålene i ulike fag? Slå sammen fag for å tydeliggjøre sammenhenger og dermed unngå denne fragmenteringa?

Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at vi er mange som ønsker oss tydeligere innhold og flere kunnskapsmål i fagene i videregående. I en verden hvor vi strever med å bli enige om hva som er fakta, må vi bli tydeligere på hva det er som skal være felles kunnskap. Det må det vel være mulig å få til innafor de fagtradisjonene vi allerede har?

3. Ikke lag fag uten faghistorie. Behold fagkompetansen i skolen.

Slik det ser ut nå, kan endringene få store konsekvenser for mange fag og fagområder. Dette vil kreve omskolering av flere faggrupper og omkalfatringer når det kommer til hvilken kompetanse som trengs i videregående skole. Det er også uklart hvordan timetall og årsrammer for lærere vil bli seende ut. Slik modellen presenteres, vil det være vanskelig å gjennomføre denne modellen også uten å reforhandle lærernes arbeidstidsavtale.

Ja, det er helt klart lite produktivt å la praktikaliteter stoppe viktige endringer. Men enn så lenge er det for lite tydelig at endringene som foreslås vil føre til det ønska målbildet. Dessuten trenger vi de lærerne vi har.

4. Åpne for større fleksibilitet innenfor gjeldende hovedstruktur.

I fjor høst lufta Udir en tanke om å ta bort programområdene realfag og språk, samfunn og økonomi. Begrunnelsen var at dette skulle gi skolene større fleksibilitet, friere rammer og gi elevene mulighet til å velge fag de var interesserte i. Denne endringa ble satt på vent, men det var mange i sektor som syntes dette var en god ide. Med det in mente virker det rart at svaret fra Udir ikke er å fjerne de to programområdene, men heller erstatte dem med en rekke nye studieforberedende retninger, som særlig deler programområdet språk, samfunnsfag og økonomi inn i 6 nye retninger.

Udir sier at ingen skoler skal ha alle de 6 nye retningene. Men dette er uansett ei endring som favoriserer skoler med mange paralleller. For å opprettholde samme faglige bredde som nå, må skolene tilby i alle fall 4 av retningene (1, 4, 5 og 6). Dette vil sette den desentraliserte skolestrukturen i fare (men det er kanskje med vilje?) og etablere et tydeligere skille mellom skoler som kan tilby flere retninger og ikke minst – retninger som tilbyr fag og bredde som gir elevene mulighet til å søke det som i dag er høyprofilerte utdanninger. Å organisere vekk ei slik utvikling gjennom å bygge ut nettskoletilbudet, er heller ingen god ide. Vi er vel fremdeles der i Norges land at vi tenker at nettskoletilbud skal være unntaket mer enn regelen.

Det at vg1 i for stor grad er en repetisjon av fag i ungdomsskolen, er ei utfordring. Å få velge retning allerede i 10.klasse, vil bidra til å motvirke dette, og vil gi elevene en mulighet til å komme raskere til de fagene de er interesserte i og har motivasjon for. Samtidig gir det også økte krav til god rådgivning og modenhet når dette valget tas. Vi veit at ungdommer endrer meining, og det er viktig at den nye strukturen åpner for å skifte retning, hvis ikke øker faren for flere omvalg.

Er det mulig å imøtegå denne problematikken med å la elevene velge et programfag allerede i vg1? Enten ved å redusere antallet fellesfagstimer på vg1 eller øke det totale timetallet? Eller gjøre det mulig for enkelteleven å velge et programfag på vg1? Når timetallet allerede er i spill, bør også disse mulighetene tas med i betraktninga.

Ai, dette er svære greier. Det eine tar det det andre, og plutselig handler det også om de enda større diskusjonene. For når jeg skriver at jeg veit at veldig mange i sektor er opptatte av at læreplanene i fagene bør bli mer konkrete på innhold, åpner den store diskusjonen om «hvilket innhold» seg. Som igjen åpner den store diskusjonen om kunnskap og ferdigheter og hva som er høna og egget. Som igjen åpner den store diskusjonen om hvordan vi rigger for læring. Og for å komplisere det hele – hvordan vi rigger for læring i et KI-landskap. Som også åpner for diskusjonen om vurdering i dette landskapet. Som definitivt handler om både standpunkt og eksamen. Og det sier forslaget ingenting om. For hvordan vil det bli, hvis alle fag skal avsluttes på hvert trinn? (for er det det som er tenkt, vil gjennomgående fag forsvinne?) Vi veit av erfaring at det er kinkig å ikke tenke samtidig om endringer av fag og struktur uten også å tenke hvordan vi vurderer. Det kan kanskje være det femte forslaget, eller mer som et råd:

5. Ikke sett eksamensfolka i et anneks. Endringer må ses i sammenheng.

På min skole forbereder vi oss på å svare så godt vi kan på spørsmålene som ligger ute. Det er som sagt mange viktige og interessante problemstillinger som løftes, og forslagene over, er ikke uttrykk for skolens samla holdning, men en personlig bekymring over tempoet på ei endring som kommer til å bli stor – og der konsekvensene så langt er for svakt belyst. Det kommer sikkert, men det må komme fort.